Bokanmeldelser: Wendy Guerra, 2011 og 2012.

 

Hasta Siempre?

Automatisk dukker det opp både bilder, lukt og lyd i hodet når noen nevner det. Cuba. Det er forfalne, men fargerike bygninger, vakre mennesker, strender, sigarrøyk, Ibrahim Ferrer og amerikanske biler fra 1950-tallet. Blant annet. Men vi kjenner også til alt «det andre», som det kan være både vondt og godt å bli minnet om. Nyttig er det i alle fall. Å bli satt litt på plass av ei jente bare tre år eldre enn meg. Takk, Wendy Guerra.

I april 2011, og etter bare noen bitte små uker i norsk oversettelse, ble hennes «Alle drar sin vei» omtalt som ei kultbok. En personlig kubansk oppvekstroman basert på Guerras dagboksnotater fra 1980-tallet, den brakte henne helt til Litteraturfestivalen på Lillehammer det året.

Barndomstraumer

«Jeg vet ikke når det var jeg tillot at de tok fra meg alt og lot meg være igjen alene, naken, med Dagboken i den ene hånden og en leppestift i den andre, mens jeg prøvde å male munnen min med en karminrød farge som må ha vært altfor skarp for den ubestemmelig alderen min», skriver hun i forordet. Og ja, det har hun i dagboken sin. En ubestemmelig alder.

Nieve Guerra er den som fører pennen og vi møter henne første gang som åtteåring, mens hun bor i Cienfuegos med mor og svensk stefar. En liten eksentrisk familie. Hvilket ikke går upåaktet hen, da jentas biologiske far plutselig dukker opp. Nieves radioarbeidende mor blir sendt på oppdrag til krigen i Angola, kommer hjem som et vrak og mister etter hvert omsorgen for datteren. En utrygg hverdag på landsbygda med en voldelig far, setter sitt preg på Nieve. Ikke et typisk kubansk fenomen, om man ser bort fra at når jenta uteblir fra skolen etter en omgang juling, straffes av læreren med å måtte skrive følgende på tavla: «Jeg er en revolusjonær pioner som går på skolen hver dag.» Hundre ganger. Og ettersom Nieve gjør det dårlig i matematikk, tilbyr rektor henne ståkarakter dersom hun skriver og holder en patriotisk tale til seremonien 1. januar. Som er markeringen av dagen i 1959, da Fidel Castro og hans menn styrtet diktatoren Batista.

Det tar sin tid før noen griper inn og henter Nieve ut av denne trøstesløse hverdagen.

Uten framtid?

Wendy Guerra må ha vært en usedvanlig ivrig dagbokskriver. For Nieve noterer hele tiden. Så sant det er dagslys eller strømmen er stabil. Men så nevner hun også flere steder at Dagboka er det viktigste hun eier, den eneste vennen som ikke reiser noe sted. Uten henne. For det går som en rød tråd gjennom dagene og årene; «alle drar sin vei, alle forlater meg.» Og et merkelig bevis på det er når hun åpner klesskapet sitt. Når den ene etter den andre av vennene drar fra øya, etterlater de alltid et klesplagg til Nieve. Etterhvert har hun en svært rikholdig garderobe. Selv er Nieve tvunget til å bli værende. Det har hennes biologiske far, og systemet sørget for.

Det er til å få klaustrofobi av. Det er kveldende. Komplett uforståelig. Og det finnes heller ingen klageinstans. Ingen å betro seg til. Ingen å brøle mot. Bortsett fra leserne av denne romanen. «Fra denne siden fortsetter jeg å skrive i Dagboken min, å overvintre i tankene mine, uten å kunne forflytte meg, for evig dømt til immobilitet.»

«Alle drar sin vei» er en åpenhjertig, usensurert og autentisk skildring av oppvekst på Cuba, av livet på en øy hvor folk føler seg så uendelig isolert fra resten av verdenen, skrevet av en som opplever det selv.

Andre utgivelse

I 2012 kom Wendy Guerras andre bok på norsk; «Jeg var aldri førstedame». En roman hvor tre kvinner står sentralt: den fortellende Nadia Guerra, hennes mor og Celia Sánchez (også avbildet på omslaget). Sánchez var en viktig person under revolusjonen på Cuba. Som Fidel Castros sekretær og nære venn. Kanskje også elskerinne. Guerra skildrer kvinnenes historier og også poetisk byrdene Nadia bærer; en sorg, et sinne og en fortvilelse over egen skjebne i et autoritært samfunn. «Som i den nødvendige krigen, og det obligatoriske forsvaret jeg er blitt trent opp til like til i dag, fortsetter jeg min egen kamp. (…) Jeg har fått nok av å tilbe helgener. Jeg skylder ikke heltene noe, jeg kan ikke sverge dem lojalitet med hånden til pannen en eneste dag til i livet mitt. (…) Uten å diskutere det udiskutable, hånden kjapt til pannen, uten å nøle. Uten å spørre, fordi «det man vet, det spør man ikke om.»»

Den velutdannede forfatteren, lyrikeren og foreleseren Wendy Guerra bor fortsatt på Cuba og har angivelig ingen intensjon om å dra derfra. Men utgivelsene hennes finner du ikke der; Cuba har streng sensur og forbyr hennes romaner.

I Norge finner du hennes oversatte bøker hos Bokvennen Forlag: www.bokvennen.no