Artikkelen om Helge Pedersen, eier av Oliven Reiser, er skrevet av Bent Bergsli. Utgitt i TA 15 april 2017.

Han elsker hjembyen, men er mer på farta enn 65-åringer flest. Inne i hodet svirrer tider og bestemmelsessteder kloden rundt, uten at det stresser den tidligere adjunkten, fotballprofilen eller eventyreren det aller minste. Han søker alltid nye mål, kanskje først og fremst reisemål. Russland er først ut. En spennende nyhet.

Helge Pedersen. Mmmm, han ja! Odds solide høyreback for en mannsalder siden. Mange husker ham også som lærer. Og du har helt sikkert sett den grå manken på byen. Kanskje på Mersmak i august, der han og medarbeiderne – ni i tallet per dags dato – presenterer livsverket med eksklusive, små middelhavsdelikatesser og ditto vin.

For i dag handler det om Oliven Reiser for Helge Pedersen. En turoperatør hvis visjon er å tilrettelegge spennende reiser med fokus på kultur, aktivitet, livsglede og naturopplevelser. Som det heter i brosjyren. Vi kunne føyd til; På sykkel. De aller fleste turene er sykkelturer.

Suksess? Ja! Men først etter hardt arbeid, utfordringer og tøff konkurranse. I dag tilbyr Oliven Reiser turer til nær 30 land i fire verdensdeler. Styrelederen og grunnleggeren er eneste hane i kurven. De åtte andre ansatte er kvinner. Eller damer, som Pedersen sier.

– Alle er fantastisk flinke og dedikerte. De tar ting veldig fort og er utrolig selvstendige og selvhjulpne. Vi henter ikke bare damer fordi de er damer. Men det er stort sett de som har søkt. Og akkurat det er veldig typisk i reiselivsbransjen. Jeg har jo fått fantastisk tro på damer i akkurat det yrket.

Helge Pedersen er utdannet adjunkt med fagene engelsk, historie og tysk. Skoleinnsatsen er levert på Tveten fra 1974, Gjerpen ungdomsskole og Skogmo ungdomsskole fra 1990. I tillegg har han lært seg spansk og italiensk og undervist på Treider og Folkeuniversitetet. Gjennom Oliven Reiser har disse to latinske språkene vært svært nyttige for 65-åringen. Det er sannsynligvis spansk og italiensk han benytter mest utenom norsk.

———-

– Etter mange fine år i skolen begynte jeg å tenke litt sånn alternativt yrkesmessig. Kanskje hadde det vært greit å gjøre noe annet, sier Pedersen,

– Så du savner ikke skolen?

– Ikke nå. Litt for mye kontroll og byråkrati etter min smak. Alle skjemaene kler meg fryktelig dårlig. Jeg merket at det begynte å komme den gangen. Etter over 25 år i skolen føler du at du er en ok lærer, men å bruke en masse tid på å fylle ut skjemaer og sånne ting istedenfor å bruke tid på elevene, det bød meg i mot. Det var da vennen Terje Rasmussen dukket opp med et konkret tilbud. Også det skole, men ganske annerledes. Rasmussen var tilbake i Skien med privatskolen Treider, og Pedersen fikk tilbud om å lede reiselivslinja. Han slo til og har aldri angret. Ansettelsen førte med seg mange reiser til blant annet Cuba og Latin-Amerika. Fra og med 1998 arrangerte han flere turer sjøl, ikke minst fordi han var engasjert i en fotballklubb eller to på nettopp Cuba. Fram mot tusenårsskiftet vokste drømmen om eget firma seg stadig sterkere.

“Første tur gikk av stabelen tre uker etter 11. september. Akkurat da var det alt annet enn lett å selge Cuba som reisemål. Men fjorten sjeler hadde tegnet seg og alle ble med.

– Cuba hadde fascinert meg i mange år i kraft av at jeg er interessert i historie og samfunnsfag. En interessant øy på alle måter. Jeg tenkte; jeg starter opp med Cuba.

Og sommeren 2001 ble Che Tour en realitet. Oppkalt etter, ja, hvem andre enn frigjøringshelten himself, Che Guevara. Første tur gikk av stabelen tre uker etter 11. september. Akkurat da var det alt annet enn lett å selge Cuba som reisemål. Men fjorten sjeler hadde tegnet seg og alle ble med. Helge Pedersen forsto at han muligens hadde funnet en ny levevei. Samtidig innså han at han aldri kunne leve av Cuba aleine. Noe mer måtte til. Han ville ut i Europa. Og han ville sykle. På den tida søkte han om å jobbe 50 prosent på Treider. Og snart var innsatsen der historie.

Che Tour fikk en kort levetid, for ikke lenge etter var navnet på det nystartede reiselivsfirmaet klart. Oliven Reiser.

– Ja, det er en litt morsom historie. Thomas, sønnen min, og jeg satt og så en av Rosenborgs mesterligakamper. I pausen sa jeg at jeg trengte et nytt navn på firmaet mitt. Etter kort tid kom det: Oliven Reiser. Ok, sa jeg. Hvorfor det? Vi har jeg jo vært der og sett alle olivenlundene, sa han. Hvis det er dit du skal, må vel det passe! Og jeg tenkte. Perfekt! All den gode maten, de gode stundene med vin og for eksempel oliven. Nydelig.

Thomas er god til å tegne og fikk straks i oppgave av faren å skape en logo. Også den var klar før Nils Arne Eggens gutter løp ut til andre omgang på TV’n hjemme i stua.

– Og den er aldri endret. Jeg tok en kopi, og dett var dett, forteller Pedersen.

– Og så har Oliven Reiser helt sikkert vært en reise også for deg?

– I høyeste grad. Da jeg var lærer snoket jeg til meg alle de reisene med elever jeg klarte å få til. Alltid hatt reiselyst. Oppleve verden. Men at dette har blitt så stort som det har blitt, det hadde jeg aldri drømt om.

“Vi henter ikke bare damer fordi de er damer. Men det er stort sett de som har søkt. Og akkurat det er veldig typisk i reiselivsbransjen. Men jeg har jo fått fantastisk tro på damer i akkurat det yrket.

Noen land kjenner han spesielt godt. Cuba er nevnt. Italia er et annet eksempel. Det er alltid en fulltreffer og svært populært på sykkel. Andre land der olivenfolket ruller rundt, er litt mer jomfruelige, for å bruke olivenoljeterminlogien.

Gründeren vet at markedet et smalt og lite og at konkurransen er tøffere enn noen gang. Sykkelmarkedet er særdeles begrenset, og det handler om å være best hele veien. For mye skal klaffe for den som skal arrangere sykkelturer langt hjemmefra. Og stort sett har det gått greit. Grundighet og nitid sjekking av detaljer, er viktige elementer. Men det aller viktigste er de lokale partnerne. Uten disse ville det neppe gått særlig bra.

– Men noe må da ha gått galt i løpet av over 15 år?

– Nei, faktisk utrolig lite. Det verste var da vi aldri fikk syklene over fra Costa Rica til Nicaragua fordi vi nektet å bestikke tollerne. Det endte med at vi måtte kjøpe 30 nye kinesiske sykler, og det var bare søpla, selv om de var nye. I tillegg har vi to eller tre klager som vi har tatt gjennom reiseklagenemda, men bare bagateller. Vi lever av et godt rykte.

– Så ingen hatbrev fra misfornøyde kunder?

– Nei. Aldri! Heldigvis!

– Jeg bestemte allerede fra start at vi aldri skulle jobbe uten lokale partnere. Og det løftet har vi holdt. De gjør en kjempejobb. Og i tillegg til business, utvikler du også et personlig vennskap med flere av dem.

– Hvor lenge holder du i en tøff bransje da?

– En god del år til, får vi håpe. Det har rett og slett blitt en livsstil og en hobby for meg. Jeg kommer nok til å surre rundt i lokalene våre en god stund til. Hele døgnet svever det folk, tider og turer rundt i hodet på meg. Sånn er det blitt.

– Høres kanskje litt stressende ut for en mann i din alder?

– Nei, det kan være litt stress om noe ikke er i boks, sier mannen som selvsagt reflekterer over problemstillingen med fly og global oppvarming. Samt at terroraksjoner vil være med oss i lang tid i en verden med store forskjeller både kulturelt og sosialt.

– Jeg tenker en god del miljøvern, men kan ikke ta alt inn over meg. Vi tar rutefly, de vil gå uansett. Når det gjelder terror er sannsynligheten for at det skjer oss utrolig liten. Sånt får vi leve med. Denne jobben gir meg nesten bare gleder!

—————-

Glede har han også hatt av fotballen. Som aktiv. Og som trener. Eller nå som tribunesliter på Odd og fast foran skjermen når store dyster skal avgjøres. Fotball og idrett har preget livet fra tidlig karriere i Gjerpen til mangeårig fast høyreback på Odd.

Faren min var oddær siden han var guttunge og var leder/økonomiansvarlig fra tidlig 70-tall og rundt 15 år. Det var i den tida du dro rundt og bomma penger av næringslivet. Som tidligere politimann kjente han alle, og det var ikke småtterier han tigde til seg, forteller Pedersen.

Høyrebacken huskes nok som den jevne spilleren. Men i 1976 ble han kåret til trenerens spiller (Kjell Erhardt), og to år etter kåret til årets Odd-spiller av hjemmepublikum. En diger pokal ble delt ut på stadion foran den siste høstkampen. Endelig i 1979 fikk han overrakt supporternes gave som takk for innsatsen, hardheten i taklingene og tælen, som det het i begrunnelsen. Karrieren strakk seg gjennom 70-tallet og inneholdt blant annet tre forsøk på opprykk i eliten og en semifinale i cupen

– Det var før alle pengene dukket opp. Vi har reine amatører og hadde det skikkelig gøy. Kvartfinale mot Vard i 1976 er nok en av toppene her hjemme. Peder Tørdal scoret det siste målet. Det var stort.

Pedersen satte også stor pris på trener Kjell Erhardt Johannessen, som ledet laget den gangen.

– En fantastisk fyr på alle mulige måter. Og en god trener, kanskje litt forut for sin tid. En skribent og en foredragsholder som du kunne le seg ihjel av når han satte i gang.

– Og så ble du trener?

– Ja, fra høsten 1979 trente jeg Odds juniorlag i fem år. Vi vant Norway Cup, utrolig moro. I 1985 ble det Odds a-lag, deretter tre år med Gulset, sier Pedersen.

Han gjennomførte fotballforbundets C- og D-kurs mens han spilte i Odd og var juniortrener. Siden ble det 10 år som trenerinstruktør i kretsen, samt trener for flere kretslag – ett av disse ble norgesmester. Det skjedde i 1984, blant annet med spillere som Tor Arne Sannerholt og Bjørn Heidenstrøm. Endelig trente han guttunger i Gjerpen over en tiårsperiode..

– Etter å ha trent a-laget i 1985 ble det noe krøll?

– Ja, det ble det. Noen i styret ville ikke ha meg som trener etter sesongen. Vi manglet vel ett poeng eller mål eller noe for å rykke opp. Men det er ikke noe å rippe opp i og jeg har tilgitt folk for lenge siden.

Men det som gjorde Helge Pedersen forbanna, var at de behandla faren dårlig.

“Det verste var at faren min skulle gå med i dragsuget, en mann som hadde gjort en fantastisk innsats for klubben. Der er det noen som burde ha skikkelig dårlig samvittighet.

– Han ble regelrett frysi ut av styret og satte knapt sine bein på stadion etter det. Noen benyttet også vikarierende motiver ved å hevde at jeg ikke ville godta kontrakten. Det var bare tull. For meg er det helt normalt ikke å bli reengasjert når folk ikke er fornøyd. Det som ikke var greit, var at noen ikke spilte med åpne kort. Men det verste var at faren min skulle gå med i dragsuget, en mann som hadde gjort en fantastisk innsats for klubben. Der er det noen som burde ha skikkelig dårlig samvittighet. Og faren min klarte aldri å tilgi dem og fikk en dårligere alderdom enn han hadde fortjent. Det med meg var helt greit, jeg gikk til Gulset og fikk tre fine år der blant annet ved å slå Odd ut av cupen i 1989, sier Helge Pedersen, som i dag er fast på stadion og gleder seg over at Odd er en av de aller beste klubbene i landet.

———-

Mannen har sine meninger. Mange tror kanskje han har vært politisk aktiv på venstresida, gjennom forkjærligheten for Cuba. Men det er ikke tilfelle. Samfunnsengasjert derimot. Jepp, det er han.

“Jeg tenker at det går fint an å være på venstresida og mene at du må ha et næringsliv og en slags kapitalisme som fungerer.

– Veldig radikal er jeg vel egentlig ikke. Jeg hører til på venstresida, men har aldri vært medlem av noe politisk parti. Det er ikke meg. Styremedlem i Nei til Atomvåpen og Hvite busser til Auschwitz, er vel det lengste jeg har dratt det.

– Du er kanskje litt for mye individualist?

– Det kan du kanskje si. Men jeg tenker at det går fint an å være på venstresida og mene at du må ha et næringsliv og en slags kapitalisme som fungerer. Der var min gamle kamerat som dessverre er borte, Terje Rasmussen, et godt forbilde. Han var en evig radikaler, men hele sitt voksne liv en næringslivsleder som forsto at dersom samfunnet vårt skal gå videre må det være folk som greier å etablere bedrifter, ansette folk og komme ut med et overskudd.

– Skjønte du den regla litt bedre etter at Olivenreiser ble skapt?

– Jeg skjønte mer da. Jeg tror jeg har blitt klokere av å drive en bedrift og ser helt klart nødvendigheten av å ha et regulert, kapitalistisk system.

– Så det går an i Norge å drive en bedrift under, la oss si Arbeiderpartiet?

– Ja, i høyete grad. Det er vel AP jeg har stemt absolutt flest ganger i mitt liv.

– SV, da?

– Jeg stemmer ikke SV i dag, ikke minst fordi jeg føler at du også må ha fokus på privat næringsliv. Det har vel ikke akkurat SV. Det er nemlig ikke bare banditter i næringslivet. Men store skatteletter til de som har mest i vårt samfunn, som mange fra næringslivet, er selvfølgelig helt meningsløst. Jeg satt akkurat og leste at Skien kom på sjetteplass når det gjelder fattige barn i Norge, Drammen topper. Samtidig vet vi at dagens regjering kjører en skattepolitikk med en fordelingsnøkkel som er hårreisende skeiv. Vi får bare håpe de forsvinner i september.

Helge Pedersen holder hus på Rising i huset til bestefar Gotfred, et hus han overtok i 1974. Et par damer er byttet ut underveis, eller kanskje de byttet ut han, hva vet vi ? mens to flotte sønner, Thomas og Kristian, er hentet fra Colombia. Begge bor i Skien. Tre barnebarn er det også blitt. I dag lever han lykkelig med kona, Karianne Torbjørnsen. De giftet seg i Lofoten i 2015.

“Jeg setter utrolig pris på livet. Ikke minst ser jeg hvor fantastisk godt vi har det i Norge. Om jeg holder meg unna sjukdom, kan jeg ha det moro i 20 år til.

For drøye ti år siden skrantet helsa i form av et hjerteinfarkt, og fem år tilbake viste en blodprøve kreft. I dag er han så godt som frisk.

– Noe smårusk er det vel fremdeles, når sant skal sies. Men jeg lever og setter utrolig pris på livet. Ikke minst ser jeg hvor fantastisk godt vi har det i Norge. Om jeg holder meg unna sjukdom kan jeg ha det moro i 20 år til. For med Karianne har jeg hatt griseflaks. Hun er drømmekvinnen. Vi har vært sammen i sju år.

Sier Helge Pedersen. Røttene sitter spikret i Skien. Han elsker hjembyen og kunne aldri tenke seg å flytte.

– Skien er unik, ikke minst med den rike historien. Mange mener vi er landets eldste by, og det kan sikkert forsvares. Og så elsker jeg byen på grunn av natur og vassdrag og alle de vanlige, gode hverdagsmenneskene. Uansett hvor godt jeg har hatt det på reise og uansett om det er i det mørkeste og mest regnfulle november jeg vender hjem, er det stort sett helt vidunderlig å komme tilbake til Skien.

Men akkurat i dag nyter han kanskje sola på Gautefallheia.