Skip to main content

Andalucia - der kunne jeg bodd, der

Om jeg skulle flyttet til et vilkårlig sted, kunne det veldig gjerne vært en av de hvite landsbyene i Andalucia. Første gang jeg reiste dit visste jeg lite om det jeg trodde var en ødemark, nord og øst for solkysten. Noen gode venner hadde bosatt seg i vakre Priego de Cordoba, mer eller mindre tilfeldig. Men det viste seg å være langt fra noen ødemark.
Priego er ikke noe unikt sted, på den måten at den ikke skiller seg stort fra andre små byer i Andalucia når det gjelder vennlighet, varme og gjestfrihet. De har alle den følelsen av å bli møtt med åpne armer. For å være ærlig er ikke dette steder de er vant til så mange turister heller. Og områdets innbyggere er svært stolte av maten og vinen, og kanskje aller mest sine oliven og olivenolje.
 

 

Andalucia har 40 millioner oliventrær! Det er nesten helt uforståelig. Subbética de Córdoba er verdensberømt. Gang på gang har olivenoljen fra dette området blitt kåret til verdens beste. Jeg forstår hvorfor. Jeg savner den. Når jeg har tatt med meg olje hjem derfra, vokter jeg den godt. Ikke noe sløsing i pastavannet der, nei. Og skinken?! Ingen lager skinke som Andalusere.

Også elsker jeg steder der man kjenner at pulsen er lavere enn din egen. Sånn at jeg selv kjenner jeg slapper av og kan ta inn inntrykkene. Tempoet senkes, og gjør godt. Spiller egentlig ingen rolle om jeg har gått i fjellet hele dagen eller syklet på stiene mellom oliventrærne. Jeg blir så vant til den pulsen at jeg må akklimatiseres når jeg kommer hjem. Få den opp igjen, på en måte.
En av de beste øyeblikkene mine var en sen høstdag jeg skulle se på en vingård sammen med disse vennene mine. Vi skulle finne en vingård vi kunne ta med en gruppe håpefulle forfatterspirer til den påfølgende våren. Vi ante ingen ting om Marcello Serrano utenfor Alcala la Real. Vi snakker muligens et kjapt Google-søk, og det var faktisk ikke lett å finne frem heller.

 

På gården var det stille. Utenfor sesong. Men snart ble vi møtt av en kvinne med det som mest sannsynlig er Andalucias bredeste smil. Kunne hun engelsk? Nei, men vi klarte å forstå hverandre på et vis. Blanca Maria, som hun heter, er Marcello Serranos datter og ansvarlig for familiegården. Og under høstsolen fikk vi en omvisning jeg sent, om aldri vil glemme. På spansk, men jeg forstod alt hun snakket om. Det var rett og slett noe med innlevelsen og lidenskapen for det hun drev med. Og det var ikke over der, for vinen var noe av det beste jeg har fått. Blanca Maria lar alle ville blomster få vokse rundt vinstokkene. De tilfører vinen unik smak, sier hun. Jeg tror henne. Hvilken blomst tenkte jeg på når jeg smakte på hvitvinen? Hylleblomst? Ja! Svarer hun. 

I bilen hjem kom spørsmålet; Hva var det der? Og svaret kom like kontant; Herlig, bare herlig.
Og om vi ikke skulle besøke Blanca Maria på vår sykkelodyssé gjennom Andalucia, så er hun bare et eksempel på alle de flotte menneskene vi møter langs den vakre veien fra Granada til Sevilla.

Tekst og foto: Thomas Solbakken.
Tidl. daglig leder i Oliven Reiser

Fulltekstsøk
Kontakt oss
Adresse:
Oliven Reiser AS
Ulefossvegen 4
3730 Skien