Idet Hector tar imot Oliven Reisers aller første kunder på flyplassen i Santiago i 2020, vil ringen endelig være sluttet – etter 35 år. Det er slett ingen selvfølge at dette har latt seg gjøre; hverken for Hector, for Chile – eller Oliven Reiser for den saks skyld.

Denne vakre og silkemyke august-kvelden i Skien forstyrres bare av vår lavmælte samtale, innimellom av latter og, etter hvert, av en Oliven-bestyrer som setter fram mat og vin på verandaen. Helge og Hector har vært nære venner siden 2005, kjent hverandre enda lenger, men kvelden skal visst også by på overraskelser.

Hector ler godt. Fordi jeg nettopp har fortalt at jeg endelig har bestemt tittelen på dette intervjuet, og forsvarer valget med å henvise til Graham Greens udødelige roman «Vår mann i Havana».

Han spør derfor om vi vet at han sto oppført på lista til Norsk Skuespillerforbund? Det er vår tur til å le, men så forteller Hector om ankomsten til Oslo i 1985; her innvilges han politisk asyl og blir en del av et latinamerikansk eksilteater. Medlemmene er fra Argentina, Uruguay og Chile og har flyktet fra hver sine militærdiktatur. Ingen kan norsk, men fysisk teater blir deres uttrykksform; teatergruppa vil øke nordmenns bevissthet rundt den tids situasjon i Latin-Amerika. Dernest vil de tjene penger på oppsetninger for å sende hjem til sine respektive motstandskamper. Blant Hectors andre skuespilleroppdrag er en rolle som statist for NRKs radioteater. Og i hvilket stykke? «Vår mann i Havana».
Hector var åtte år, da Augusto Pinochet styrtet president Allende i militærkuppet i 1973. Samme året opplevde han at soldater stormet leiligheten til familien i byen Quintero, på jakt etter hans far som jobbet i sosialtjenesten og var politisk aktiv på venstresiden. Soldatene holdt Hector, hans mor og ei gammel tante i sjakk, presset inn i et hjørne av stua med maskingevær rettet mot seg, mens leiligheten ble endevendt og ramponert.

-Far kom fullstendig forandret tilbake fra flukten han hadde lagt ut på – han var blitt advart og var jo ikke hjemme da soldatene kom. Men etterpå? Nei, han ble taus, stillfaren og plutselig svært religiøs. Det var ikke lenger rom for politiske samtaler, men han hadde allerede inspirert meg. Det var på grunn av hans tidligere engasjement at jeg selv ble politisk aktiv som student ved universitetet i Talca 10 år seinere.

Som del av den opposisjonelle studentgruppa UNED aksjonerte de mot daglige hendelser – innstramminger i grunnleggende friheter. Det var den ungdommelige drivkraften som blusset, den harmdirrende rettferdighetssansen; -Det kjentes like nødvendig og livsviktig som å puste, sier Hector. Å spørre. Å opponere. Å demonstrere. Å ha noen å brøle mot. I løpet av studieperioden fra 1983 til -85 arresteres Hector to ganger for å delta i demonstrasjoner. Han var også blant ei gruppe på 15 studenter som inntok katedralen i Talca for å sultestreike, da gruppa ikke fikk svar på hvor deres medstudent Hugo Araya var blitt av etter en demonstrasjon. Hugo var den eneste av demonstrantene som brutalt hadde blitt arrester og tauet inn – deretter ble han borte. Hector og medstudentene var redd han nå var blant de tusener av chilenerne som bare brått forsvant på den tiden. De kalles «Los Desaparecidos» – fortsatt. Sju dagers streik ble avblåst, da Hugo plutselig dukket opp igjen. Uten forklaring. Taus. Fjern. Hector var utmattet, skremt og veldig sliten av hele tiden å vokte seg – å være i alarmberedskap.

Høsten 1985 ankommer altså Hector Oslo, alene. Han starter på Universitet samme år, og får etter hvert jobb som analytiker i den mexicanske ambassaden i Oslo. Videre går veien til den chilenske ambassaden, med ansvar blant annet for promotering av chilensk vin.

Etter å ha fått bevilling som statsautorisert translatør blir også tolke- og translatøroppdragene mange; for Utenriksdepartementet er Hector tolk for en representant fra FARC-geriljaen under fredsforhandlingene med Colombia. Og H.M. Kong Olav får hjelp til å oversette brev til Fidel Castro. -Det var spennende år, oppgaver og folk – særlig etter at den chilenske utenriksministeren oppgraderte meg til attaché, utvidet kontaktnettet og oppgavene seg betydelig.

Årene 2001 til 2003 er Hector tilbake i Chile, på jobb ved den norske ambassaden i Santiago. Han forteller varmt om mange sterke møter, særlig med tidligere ambassadør Frode Nilsen – diplomaten som ble sendt til Chile i 1973 og reddet hundrevis av chilenere fra militærjuntaen. Hector blir blank i øyne, minnes Nilsens vennlige og ydmyke vesen; -Men han var en skikkelig luring! Spiste og drakk med Pinochets menn, smurte fangevoktere med whiskykasser og forhandlet fri utallige chilenere. Frode Nilsen vil alltid være en helt i Chile. Alltid.

Tilbake i Norge møter Hector Helge. Året er 2003, Helges Oliven Reiser er bare to år gammelt og fortsatt i famlende oppstart. Cuba-turene selges over en lav sko, Helge er eneste guide – Helge er firmaet. Det går galt. Rett i forkant av en Cuba-reise i 2005, blir Helge akuttinnlagt med hjerteinfarkt. Hvem kan steppe inn som guide på så kort varsel, hvem snakker godt nok spansk, hvem kjenner Cuba og Latin-Amerika, hvem vil partneren hans i Havanna kunne stole på, hvem vil kundene ha tillit til? Hector.

Hector gjør sitt første Oliven-oppdrag. Det blir flere, både som guide i Brasil, på Cuba og i Argentina, men også som Oliven Reisers uvurderlige IT-kyndige.
Slik er det fortsatt – 15 år senere. Faktisk skal enda tettere bånd knyttes, når Hector nå har valgt å flytte tilbake til Santiago.

-Det er veldig spennende og ekstra spesielt endelig å kunne vise Oliven-kunder mitt Chile, 35 år etter at nordmenn tok meg imot i Oslo. Helge og jeg har sammen utviklet sykkelløypa som selvfølgelig preges av storslått natur. Chile er jo en samling av fjell- og dalstrøk, og vi vil for eksempel smake stor forskjell på vin som produseres i Maipo-dalen kontra Colchagua-dalen. Eller til og med produksjoner gjort i samme dalen, fordi alt avhenger av høyde- og temperaturforskjeller, tradisjoner og teknologi. I Elqui-dalen produseres også Chiles Pisco – landets mest typiske brennevin og hovedingrediens i den ikoniske cocktailen Pisco Sour. Men det blir også mange gode menneskemøter, for chilenerne vi treffer langs ruta gleder seg veldig til å ta imot norske syklister.

Hector har snakket seg varm og Helge har hentet Piscoen kjøpt på research-reisen vinteren 2019. Vi skåler i tankefull taushet denne norske sommerkvelden, men er ikke i tvil. I 2020, i Oliven Reisers nye latinamerikanske eventyr, må han finne seg i å spille hovedrollen. For Hector Pizarro er Vår mann i Santiago. 

 

Tekst: Karianne Torbjørnsen (Oliven-researcher)