Lykketreffet ved en søppeldunk ved en vinranke på en bakketopp i Piemonte.

Relasjoner og vennskap oppstår – som vi alle vet – ikke av seg sjøl, men ofte gjennom lykkelige tilfeldigheter.
Slik også med mitt- og dermed Oliven Reisers årelange inderlige vennskap med familien Baratta i Costigliole d’Asti.
En beskjeden liten vinbonde og hans familie åpnet opp den italienske hverdagen for oss en solfylt septemberdag
i 2007.

Noe av drivkraften ved å lage sine egne sykkelturer er alltid det neste møte, møtet med de menneskene som kan tilføre ny innsikt, nye gode opplevelser
og ikke minst øyeblikk som setter små spor av glede, toleranse og raushet i sinnet vårt.

Tilbake til denne vanlige sykkeldagen for 12 år siden; Sammen med 20 småsvette sykkelvenner tar vi en vannpause på bakketoppen, tett ved solmodne
vinranker vis-a-vis inngangen til en unnselig liten gård. Ut av porten kommer en middelaldrende kvinne for å bli kvitt et par søppelposer.
Jeg spør henne om vindruene tilhører hennes gård. 

Si, si, volete provare il vino?» (Ja, ja, vil du smake på vinen?)

Det var som det sto skrevet i min ydmyke tildragelse; slipp oss inn, slipp oss inn! Og dermed åpnet Lina porten til et bittelite skattekammer;
pur vennlighet, det ekte livet og gleden ved innsikt i en annenledes hverdag. Grazie mille! Ut fra kjøkkenet kommer en slentrende Luigi
og ønsker oss velkommen.

Igjen åpner språket nye dører – vidåpent – og jeg inviteres sporenstreks ned i hans vesle vinkjeller. Hva ville vi smake på?
Takk, hva du måtte ville glede oss med (her gjør et par innøvde konjunktiver underverker reint kommunikasjonsmessig).

Dagens opplagte høydepunkt var skapt av ingenting. Stemningen var satt; nordmenn i fredelig passiar på plenen hos familien Baratta.
Så uhøytidlig, så perfekt og så riktig!

Siden vårt første møte, har alle syklende Olivenvenner i Piemonte kunnet glede seg over og med lunsjen her.

Måltidet forberedes på kjøkkenet av mor Lina og datter Paola (som tar fri fra jobben i kommunen noen timer). Luigi har høstet inn morgenfriske grønnsaker
fra hagen som utgjør basisen i rettene. Den vesle hagen er en liten oase; tomater i alle størrelser, løk, hvitløk,salater, erter/belgfrukter, bønner, artisjokk, paprika,
chili, ferskentre, plommetrær, sitrontre og oliventre.

Osten og pølsene som serveres, byttes mot vin med lokale småprodusenter i nærområdet. Brødet bakes som oftest i den vesle steinovnen i skjulet.

Etter maten bys det på Luigis grappa og en liten lur på plenen. Andre blir med Luigi på en liten infotur i urte/grønnsakshagen.
Med ydmyk stolthet viser bonden mangfoldet, som gjenspeiles i hyllene med glass av forskjellige godsaker i den 300 år gamle kjelleren.

Vinen (5000 liter) selges til naboer, venner og faste kunder. Fra Torino kommer hver høst bl.a. en avdeling politibetjenter for å sikre vinterforsyningen sin.

Vi liker å vite at vår relasjon ikke er ubetydelig for familien. Noe de setter stor pris på i tillegg til vårt vennskap og øyeblikkets glede ved besøk. Fra Dag 1 var ideen
med Oliven Reiser å bidra lokalt der det var mulig, så nær som mulig og så direkte som mulig. Det kalles mye fint. Poenget er at vi sjøl kan måle det.
Vi vet hva vi betaler og til hvem. De absolutt beste pengene vi bruker – uansett hvor vi er i verden.

Å møtes på en bakketopp når noen skal ut med søpla skal ingen kimse av. I særdeleshet ikke, hvis du har med deg en gjeng med tørste nysgjerrige nordmenn!

Og takk for det……

 

Skrevet av: Helge Pedersen
Oliven Reisers grunnlegger